In many ways I feel I’ve been ashamed of who I really am. That I’ve been in hiding all my life. Trying to adapt to a certain lifestyle. I never felt like I fitted in Norway, with all its rules. Where you should act in a specific way, be with those kinds of people. Get a good education that will give you a good job. Start a family etc. I am what you can call a «white girl» appearance wise, even though I hate that definition. But I always felt different on the inside. I love to dance, talk to new people, and I show my emotions. I’m not fake. If I’m upset you’ll see that I am, and when I’m happy I’ll be happy. My therapist said «Fake it till you make it» That was regarding my depression, but I don’t feel like faking it anymore. A lot of people who are involved in my life somehow, don’t know me. And now I feel I have a chance to explain myself. I’ve never understood this blogging, but I thought I would give it a go. It feels strange writing into this void, this void we feel as human beings.

Advertisements

4 thoughts on “A Void Story

  1. Kjenner meg veldig godt igjen i dette du skriv, sjølv om eg tenkjer på deg som ein meir utåtvendt person trur eg me er ganske like. Me er kjenslemenneske begge to.

    1. Ja, det er absolutt ein balansegang. Eg plar som regel skrive for å handtere det som føregår i livet, men hjelper òg å snakke om det.

      Berre hyggjeleg. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s