Det er grått og lummert.

Og det regner ute.

Mørket skremmer meg.

Det finnes ingen sol, den er gjemt bak skyene.

Hvorfor kan den ikke bare titte fram? Lyse opp hverdagen litt, og gi meg en grunn til å gå ut og kanskje treffe folk.

Jeg klarer det ikke, folkemasser truer meg. Og venner, har jeg venner?

De elsker å høre på angsten min, historien bak den, men hører de meg? Jeg tror ikke det. De forstår ikke hvordan det er å leve med en uværssky. Et evig hinder. Et evig hekkeløp, alltid en ny hekk man må over. Jeg drømmer fortsatt om å fjerne hindringene fra veien og jage dem bort, stå opp for meg selv og si hva jeg mener.

For ikke så lenge siden kontaktet jeg psykologen min som jeg kaller ham, folk vet ikke hva en klinisk pedagog er for noe. Han oppfordret meg faktisk til å snakke med ham som om han kanskje bryr seg. Han sa dette på telefonen da jeg ringte – ”Hei Maria, hvordan går det med deg?” Jeg nølte litt før jeg klarte å svare. Her var det en som spurte meg om hvordan jeg hadde det, og jeg slet med å komme på noe. Jeg fortalte ham det som hadde hendt, det overfladiske, jeg klarer ikke å si hvordan jeg har det. Det tar tid å tenke gjennom hva som skjer inni meg. Det er som et puslespill, jeg må få alle brikkene til å passe for å få en helhet, en oversikt. Han sa han hadde byttet kontor. Det ligger i andre etasje, før var det i fjerde. Han hadde mye større kontor før, det var plass der, plass til å knuse et leirfat i veggen uten at de andre som jobber der kan høre det. På bordet mellom de to stolene har det vært, så lenge jeg har gått der, et håndlaget leirfat. På det ligger det kitt i forskjellige farger som man kan lage figurer av hvis man føler for det. Jeg har laget mange ting, en presang, en blomst. Det er det jeg kommer på. Figurene forandret seg alltid, det var alltid en som kom før meg og en som kom etter meg. De forandret det jeg hadde laget eller lot det være. Jeg blir klaustrofobisk hvis det er for liten plass. Han bør ha rom for meg, og kanskje noen bilder på veggen. Uff, jeg ser kontoret hans for meg som mørkt med persiennen trukket ned foran vinduet. Det forrige kontoret var så lyst. På veggene hang det bilder og bokhyllene var fulle av bøker. Det er rart for meg å besøke ham nå som jeg ikke går der lenger. Alt forandrer seg. Jeg vil at ting skal forandre seg, men jeg er også redd. Alle rundt meg er redde, men later som de ikke er det. Man er svak hvis man viser følelser. Det gjelder å late som, fasaden er det som teller. Jeg vil rive den ned. Jeg nekter å skamme meg lenger. Hvorfor skal jeg skamme meg for noe som ikke er min feil? Av og til virker det lettere å rømme, kanskje rømme til Marokko eller kanskje Sør-Afrika. Jeg drømmer om et sted hvor ingen kan dømme deg fordi de ikke kjenner deg. Men jeg vil ikke rømme fra problemene lenger, det funker ikke. De følger etter deg. Du glemmer dem kanskje en stund, men så slår følelsene kraftig tilbake.

Han hentet meg på venterommet og vi gikk ned en mørk gang slik jeg så for meg. Men rommet var lysere enn jeg hadde trodd. Det var koselig. Han hadde hengt opp bildene på veggene og leirfatet lå på bordet som alltid. Kittfigurene mine lå der ennå tre år etter at jeg gikk der, en presang og ansiktet til en kattepus. Noe forandres og noe blir værende. Det var ikke så skummelt å treffe ham igjen. Timen var min, og jeg trengte ikke å snakke om ting som hadde hendt, men om hva som skjer med meg nå. Samtalen var fin, vi drakk te og spiste sjokolade. Han sa ”Ting er annerledes nå, vi kan si du er på besøk istedenfor at dette er en time” Ja, ting er annerledes og de vil fortsatt forandre seg. Jeg er glad jeg har noen som lytter og gir meg en trøstende klem, at noen bryr seg. Moren min er heldigvis varm og god, hun er solen som fjerner skyene. Det å få en trøstende klem av henne er det som gjør livet verdt å kjempe for.

Det føles godt når noen bryr seg om deg.

Advertisements

4 thoughts on “Det regner. Men det går snart over.

  1. «Det føles godt når noen bryr seg om deg.» Ja, det gjer det absolutt. Veit ikkje om du har skrive dette basert på personlege erfaringar, men det var ein veldig fin tekst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s