Madrid, en fantastisk by i hjertet av Spania. Vi dro dit ved morgengry. Jeg pakket ferdig baggen min og presset den ned i korgen på sykkelen, jeg ble nesten litt overrasket over at jeg ikke tippet overende. Det var herlig, den kjølige morgenluften var frisk og vekket meg opp. Jeg møtte jentene ved et drosjestopp, de var litt sent ute. I mellomtiden latet jeg som jeg ventet på noen for å avstøte fulle menn som var på vei hjem etter en natt ute på byen. Bussen var ikke av samme kvalitet som de i Norge, men det gikk fint å sove med solbriller på. Jeg hadde tatt med meg mye nistemat, ostesmørbrød, kirsebær, kjeks, gatorade og vann. De andre hadde glemt å ta med seg frokost så jeg ble matmor på turen. Jeg var klar til å se byen hvor faren min hadde studert under Franco. Det kriblet i magen da jeg merket landskapet forandret seg til åkre, vidder av åkere nesten uten bygninger.  Alt var gult, men man kunne av og til se et enslig oliventre.

Vi visste ikke hvilke busstasjon vi kom til å ende opp ved. Heldigvis hadde Jenna med seg en reisebok om Spania, og vi fant ut at det var veldig mange i Madrid. Vi måtte spørre flere om hvordan vi kunne komme oss til sentrum. Den ene foreslo en 45 minutters busstur, men metro viste seg å være raskere. Madrid var ikke slik jeg forestilte meg, det var koselig, gammelt, og spennende. Været var også mye bedre, jeg kunne faktisk gå rundt uten å svette slik som jeg gjorde i Valencia på grunn av fuktigheten. Vi satte oss ned på en kafé ved Puerta del Sol for å orientere oss litt. Hele tiden tenkte jeg at – her har faren min bodd. De siste årene har vært en reise i hans fotspor, jeg visste ingenting om ham, men nå kunne jeg se noe han hadde sett. Jeg prøvde å forestille meg å bo der under Franco, å oppleve rasisme på grunn av hans latinske utseende. Det var mer mangfold i Madrid, mennesker fra alle nasjoner og som hadde flere kles-stiler. Jeg så for eksempel min første spanske goth med nesten to meter langt hår.

Hostellet vi overnattet i lå veldig sentralt, men vi hadde litt problemer med å finne frem. På veien så vi en bokforhandler, som var ganske så spesiell. Den var laget av bokhyller montert til en mur med vinduslemmer som man kunne låse.  Ingen av oss hadde sett noe slikt før. Men den økte vår følelse av byens koselighet.

Samme dag som vi ankom Madrid dro vi for å se slottet. Det var mye større enn det i Norge og hadde en egen kirke. Vi kjøpte billetter til å se en del av slottet, det var spekket med gull, fløyel, krystall-lysekroner, statuer. Alt var overdådig. Da det var tid for siesta dro vi til et sted for å spise, alt var bittelite og dyrt. Etter et litt mislykket måltid spanderte jeg is på oss, som vi brakte med oss på veien til El Prado. Køen for å komme inn gratis var helt enorm, men den beveget seg fort. I luken fant vi ut at vi som studenter kunne komme inn gratis når som helst. Inne i El Prado leide vi lydguider og begynte vår ferd gjennom en labyrint av bilder. Det var så mye å se, og hodet mitt begynte å bli fult allerede etter å ha vært gjennom noen av salene. Vi ville se alt, og merket ikke hvor fort tiden gikk, og vi hadde bare en og en halv time til det skulle stenge. Det siste kvarteret ble nesten hektisk, for vi ville se de mest berømte bildene. Jeg fikk sett bildet av Goya ”Saturn som spiser sin sønn”. Det bildet har skremt meg siden jeg var liten og så det i et blad. Men vi bestemte oss for å komme tilbake neste dag for det var fortsett mye å se. Det var heldigvis ikke som Louvre som er helt gedigent stort. Dagen etter så vi et marked og  et annet kunstmuseum, La Reina Sofía. Der fikk jeg sett Guernica, bildet av Picasso som fremstilte bombingen av byen, byen hvor familien min kommer fra. Bildet var som et spørsmål ”hvor kommer jeg fra?”. Det første var ”Hvem er faren min?” Jeg har begynt å danne meg et bilde av ham, men av fortiden… Hvordan mine baskiske forfedre havnet i Peru vet jeg ikke. Jeg ville vite hvor de dro fra, hvilke havn, hva slags båt, hva slags farer de må ha møtt ved å krysse Atlanterhavet. Og hvorfor hadde familien min et våpenskjold?

Det var så mye jeg ikke visste om fra faren min sin side av familien. Jeg visste heller ikke så mye om de danske genene mine; tippoldefaren min var visst dansk. Mens jeg skypet med moren min fant jeg det som mest sannsynlig var en forfader, han var en vagabond som drømte om å bli kunstner, og han var flink. Det sto noe om han i et dansk leksikon på nettet. Det var mormor sin side av familien som var kunstnerisk, og kanskje kom det fra ham…

Advertisements

2 thoughts on “Madrid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s