Silje Isabel, an ethical brand

Sustainable Fashion

Silje Isabel, an ethical brand

Silje Isabel is a new environmentally friendly clothing brand with production in Norway and Peru. I use exclusive materials such as organic cotton and alpaca wool in the garments.

1-ab

The cotton is 100% organic and grown in Peru. Colors are either natural cotton colors like off-white, coffee and avocado or GOTS certified. Since it has not been used artificial colorings, the garments in natural colors will be good for people who suffer from allergies caused by chemicals used for dyeing clothes. I also collaborate with a Fair Trade company in Peru called Aptec, they employ women in impoverished areas and learn them how to knit. This helps them generate an income in regions where it’s hard to find work.

 

Please visit my website to see more of the clothes:

http://www.siljeisabel.no

or press like on my Facebook page:

https://www.facebook.com/siljeisabel.no/

 

 

Vil du lære deg spansk? Do you want to learn Spanish or Norwegian?

Vil du lære deg spansk?  Do you want to learn Spanish or Norwegian?

Hei,

Mitt navn er Silje Isabel og jeg tilbyr privattimer enten du trenger hjelp til å bestå spansk på ungdomsskolen, videregående eller bare ønsker å lære litt før en tur til Spania. Eller kanskje du kjenner noen som trenger det.

Jeg er spansklærer med utdanning fra blant annet Universitetet i Valencia, Spania og Høgskolen i Østfold.

Vennligst ta kontakt på  silje.porturas@gmail.com eller 41202862 for mer informasjon.

Prisen er 350 kr per time per person.

Med vennlig hilsen

Silje Isabel Porturas

Hi,

My name is Silje Isabel and I offer private lessons in Norwegian and/or Spanish. I’m educated as a Spanish teacher from Høgskolen i Østfold and the University of Valencia.

Please contact me at: silje.porturas@gmail.com or 41202862 for more information.

The price is 350 kr per hour per person.

Best regards,

Silje Isabel Porturas

En liten appell

Jeg skriver dette mens jeg ser på det slitte huset hvor han slo oss, hvor han låste oss inne…

Hele oppveksten kalte faren min meg for en idiot og fortalte meg at jeg var ubrukelig. Og jeg trodde på det. Etter år med feil valg av menn og mye terapi, traff jeg endelig en som var motsatt av det jeg kjente til fra tidligere. Jeg forsto at jeg er verdt noe selv om faren min sin hånende stemme fortsatt er der. Jeg er lei av å være sint på grunn av alt som har hendt, og vil derfor heller takke de mennene som har forstått at kvinner og menn er likeverdige, som forstår at deres størrelse og styrke ikke er til for å skade og undertrykke, men for å beskytte og verne om kvinnen sin og familien. Det er lett å si, inklusiv for meg selv, at alle menn er drittsekker, men det hadde vært urettferdig å dra alle under en kam. Vi har fortsatt en vei å gå, men la oss heller gå den sammen.

Mvh

Silje P.

 

 

For å være ærlig…

For å være ærlig liker jeg ikke stempelet eller merkelappen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse borderline-typen. Det er to negative ord i den beskrivelsen: ”ustabil” og ”forstyrret”. ”Forstyrret” for meg høres sykt ut, jeg er ikke syk for det spurte jeg nemlig terapeutene mine om. Altså, jeg er ikke syk, men går i terapi, da kommer neste spørsmål- hvorfor? Vel, jeg klarer ikke å regulere mitt eget følelsesliv. For meg bygges det for eksempel opp på grunn av flere hendelser i løpet av uken, tilslutt når det toppen og kommer ut i form av gråt, maktesløshet, tanker som tapper meg for viljen til å leve, følelsen av at dette orker jeg ikke mer- jeg orker ikke flere følelser. Da jeg var i tenårene var det mye verre enn nå, jeg kuttet meg, tok piller sammen med alkohol, hele tiden hadde jeg tanker om den ideelle måten å dø på. Men jeg ville ikke dø, jeg bare orket ikke å leve, og hva er da alternativet? Folk generelt tror at jeg bare tåler alt, nettopp fordi jeg har blitt nødt til å tåle alt. Smerten inni meg kan ingen se, jeg sluttet å kutte meg og arrene mine vokste fint, nå kan nesten ingen se tegn på at jeg noen gang led. Savner jeg oppmerksomheten? Litt, men jeg hater oppmerksomhetssyke folk og personlig fikk jeg dårlig samvittighet for at ”jeg” og min ”forstyrrelse” tok så mye plass fra de rundt meg. Jeg ville skåne dem fra meg og utviklet en ny ”taktikk” som gjør at alle mine ”utbrudd” kommer når jeg er alene, når ingen kan se meg, dømme meg, dokumentere at jeg er ”forstyrret” fordi jeg vil være normal. Jeg har blitt så overraskende flink til å være normal at folk aldri tenker at jeg sliter med noe – det har vært det jeg har foretrukket. Men nå etter såpass mange år med terapi orker jeg ikke å leve i skjul lenger, å maskere hvem jeg er på grunn av skam for den jeg er kommer ikke til å fungere i lengden. Det har vært hendelser som har gjort meg redd meg selv igjen, redd for hva jeg kan gjøre, men jeg skal ikke, jeg vil egentlig ikke, jeg vil lære å kontrollere meg og jeg er på vei. Er det en ting jeg vil unngå så er det å være en byrde for familien min, jeg er lei av dette sporet jeg ikke klarer å komme ut av. Jeg er oppriktig lei meg for det jeg har gått gjennom som jeg aldri fikk lov til å være lei meg for. ”Tenk hvis” er ord som har brent seg fast i netthinnen. Jeg er så vanvittig lei av å sammenligne meg med andre, hvorfor skal egentlig dere være bedre enn meg? Jeg romantiserer nesten alle jeg treffer, alle er bedre eller har det bedre enn meg. Uheldigvis har jeg truffet mange menn som også har trykket meg langt ned, kalt meg umulig, komplisert og sagt til meg at folk som sliter psykisk er skumle. Hvis jeg skal få si en ting så er jeg ikke skummel, jeg har aldri gått inn for å såre noen eller skade noen. Den jeg skader er meg selv. Alle sliter med noe, alle har forskjellige personligheter og trekk som ikke nødvendigvis er så veldig nyttige. Alt jeg ønsker er å bli forstått og at en dag vil jeg klare å si til meg selv ” Det er ok å være deg, og ikke som alle andre”.

Power through

Is it true that women are from Venus and men from Mars? I think I put having a relationship on hold because I thought so. I thought we were very different, but are we? Of course there are physiological differences, but we all feel and want to share what’s happening in our lives. I used to despise men, thinking everybody’s a prostitute-using asshole (like my dad). Most guys I’ve met in my life have tried to put me down, but I always power through. I’ve never let a man not know that he’s undermining me. I guess I’m kind of a feminist.

Recently my uncle told my mother that I should delete this blog (in his mind ”protecting” me from not getting any jobs in the future, and he didn’t see any point in writing it). A lot of men in my life feel threatened by me and say things to make me feel bad about myself, and leaving me feeling used. They can say whatever they want; I’m not going to remove my voice. And yes, I want my voice to be heard because a lot of people suffer in their personal lives. Family issues are quite common and I want to speak out, not feeling ashamed about it so that things still stay taboo. What I talk about (when I write about my personal life) happen to a lot of people: anxiety, depression, suicidal thoughts, self-harm, violence. The list is long. But I’m so happy that I’ve mostly gotten supporting comments. I don’t need people’s pity, I want people to understand and be understanding of people’s struggles in their daily life. I’m telling you: your wounds will heal.

Suffering with your self

I randomly watched this somewhat cheesy American TV show Dr. Phil, and there was this anorexic girl on it and she was starving herself to death. After coping with a heavy depression and suicide attempts I know that what you’re feeling is often portrayed though other channels such as eating disorders, self-harm or just loosing control of your body. It was quite hard the intervention they had with the girl, but sometimes that’s what you need. I had it with myself, I was so sick and tired of the life I had it was either die or continue on an unknown path. I chose the last one. It was hard and it’s not something you can fix in an instant, but you can’t live on a diagnosis you have to continue without it and not define yourself as it. It’s easy to avoid reality when you have a disorder, but it’s not worth it and you’ll never become whole doing so.  I did so many things when I was a kid, I starved myself (I tried to be bulimic, but I was bad at it as I couldn’t force myself to throw up) I self-injured myself by cutting my arms sometimes legs, I ran away planning on living in the woods; I had lots of weird solutions to my “problem”. The problem was that I thought I was a bad person. My grandmother says bad things happen to bad people, so I believed it and blamed myself. But you reach a point where it’s make it or break it, and I made it. I realized that I had some people who believed in me and had my back, and they held me up while others tried to break me down. I’m not going to list the people that made my life miserable because I’m over it; I’ve cut them out of my life. Sometimes you’ve got to be harsh and kick out the bad (by not giving them a 100th chance) and let new people into your life.

Do you trust?

During this stressy exam time of the year I’m actually quite at ease with everything. I’ve met wonderful people here in Valencia, but it took some time finding them. Going abroad you’re very open to meeting new people, some want to be themselves and others want to show themselves from their best side. In the beginning I thought I met some people I could trust, that turned out to blow up in my face, but I feel I’ve learnt something from it all. I’m very open about stuff so most people know me, I’m honest and always myself with every mood that that entails. If I’m upset you can definitely see it on my body language.

One girl told me to never tell anything personal to anybody, because you can’t trust anyone. But I personally want to trust people and at least give them a chance, though people don’t always act the way they’re supposed to.  You get disappointed, but you learn that that person wasn’t supposed to be your friend, you move on and find others who are much better, because you deserve it! There’s no use hoping that someone will change for you, they will only change when they want to.