Scarves in baby alpaca and silk

Finally the scarves in baby alpaca and silk have arrived! 😀

I’m working with a Fair trade company in Peru called Aptec. They’ve handwoven the scarves that come in natural white, light and dark gray.

I’m going to sell them at the summer market at Tou Scene in Stavanger Sunday the 12th. Hopefully a lot of people will come and see what good quality this is!

It’s 700 kr (nok) per scarf. If anybody wishes to order you can send me an e-mail at silje.porturas@gmail.com. I gladly ship the scarves to your destination 🙂

Have a merry day! ❤

På norsk:

Endelig har sjalene i babyalpakka og silke kommet!! 😀
De er håndvevde av vevere ansatt av Fair trade -bedriften Aptec i Peru 🙂
Jeg kommer til å selge de på sommermarkedet på Tou Scene neste søndag 🙂
Det er 700kr per sjal. Hvis noen ønsker å bestille kan dere kontakte meg via e-post: silje.porturas@gmail.com

Gode hilsner fra meg 🙂

Vil du lære deg spansk? Do you want to learn Spanish or Norwegian?

Vil du lære deg spansk?  Do you want to learn Spanish or Norwegian?

Hei,

Mitt navn er Silje Isabel og jeg tilbyr privattimer enten du trenger hjelp til å bestå spansk på ungdomsskolen, videregående eller bare ønsker å lære litt før en tur til Spania. Eller kanskje du kjenner noen som trenger det.

Jeg er spansklærer med utdanning fra blant annet Universitetet i Valencia, Spania og Høgskolen i Østfold.

Vennligst ta kontakt på  silje.porturas@gmail.com eller 41202862 for mer informasjon.

Prisen er 350 kr per time per person.

Med vennlig hilsen

Silje Isabel Porturas

Hi,

My name is Silje Isabel and I offer private lessons in Norwegian and/or Spanish. I’m educated as a Spanish teacher from Høgskolen i Østfold and the University of Valencia.

Please contact me at: silje.porturas@gmail.com or 41202862 for more information.

The price is 350 kr per hour per person.

Best regards,

Silje Isabel Porturas

For å være ærlig…

For å være ærlig liker jeg ikke stempelet eller merkelappen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse borderline-typen. Det er to negative ord i den beskrivelsen: ”ustabil” og ”forstyrret”. ”Forstyrret” for meg høres sykt ut, jeg er ikke syk for det spurte jeg nemlig terapeutene mine om. Altså, jeg er ikke syk, men går i terapi, da kommer neste spørsmål- hvorfor? Vel, jeg klarer ikke å regulere mitt eget følelsesliv. For meg bygges det for eksempel opp på grunn av flere hendelser i løpet av uken, tilslutt når det toppen og kommer ut i form av gråt, maktesløshet, tanker som tapper meg for viljen til å leve, følelsen av at dette orker jeg ikke mer- jeg orker ikke flere følelser. Da jeg var i tenårene var det mye verre enn nå, jeg kuttet meg, tok piller sammen med alkohol, hele tiden hadde jeg tanker om den ideelle måten å dø på. Men jeg ville ikke dø, jeg bare orket ikke å leve, og hva er da alternativet? Folk generelt tror at jeg bare tåler alt, nettopp fordi jeg har blitt nødt til å tåle alt. Smerten inni meg kan ingen se, jeg sluttet å kutte meg og arrene mine vokste fint, nå kan nesten ingen se tegn på at jeg noen gang led. Savner jeg oppmerksomheten? Litt, men jeg hater oppmerksomhetssyke folk og personlig fikk jeg dårlig samvittighet for at ”jeg” og min ”forstyrrelse” tok så mye plass fra de rundt meg. Jeg ville skåne dem fra meg og utviklet en ny ”taktikk” som gjør at alle mine ”utbrudd” kommer når jeg er alene, når ingen kan se meg, dømme meg, dokumentere at jeg er ”forstyrret” fordi jeg vil være normal. Jeg har blitt så overraskende flink til å være normal at folk aldri tenker at jeg sliter med noe – det har vært det jeg har foretrukket. Men nå etter såpass mange år med terapi orker jeg ikke å leve i skjul lenger, å maskere hvem jeg er på grunn av skam for den jeg er kommer ikke til å fungere i lengden. Det har vært hendelser som har gjort meg redd meg selv igjen, redd for hva jeg kan gjøre, men jeg skal ikke, jeg vil egentlig ikke, jeg vil lære å kontrollere meg og jeg er på vei. Er det en ting jeg vil unngå så er det å være en byrde for familien min, jeg er lei av dette sporet jeg ikke klarer å komme ut av. Jeg er oppriktig lei meg for det jeg har gått gjennom som jeg aldri fikk lov til å være lei meg for. ”Tenk hvis” er ord som har brent seg fast i netthinnen. Jeg er så vanvittig lei av å sammenligne meg med andre, hvorfor skal egentlig dere være bedre enn meg? Jeg romantiserer nesten alle jeg treffer, alle er bedre eller har det bedre enn meg. Uheldigvis har jeg truffet mange menn som også har trykket meg langt ned, kalt meg umulig, komplisert og sagt til meg at folk som sliter psykisk er skumle. Hvis jeg skal få si en ting så er jeg ikke skummel, jeg har aldri gått inn for å såre noen eller skade noen. Den jeg skader er meg selv. Alle sliter med noe, alle har forskjellige personligheter og trekk som ikke nødvendigvis er så veldig nyttige. Alt jeg ønsker er å bli forstått og at en dag vil jeg klare å si til meg selv ” Det er ok å være deg, og ikke som alle andre”.

Madrid

Madrid, en fantastisk by i hjertet av Spania. Vi dro dit ved morgengry. Jeg pakket ferdig baggen min og presset den ned i korgen på sykkelen, jeg ble nesten litt overrasket over at jeg ikke tippet overende. Det var herlig, den kjølige morgenluften var frisk og vekket meg opp. Jeg møtte jentene ved et drosjestopp, de var litt sent ute. I mellomtiden latet jeg som jeg ventet på noen for å avstøte fulle menn som var på vei hjem etter en natt ute på byen. Bussen var ikke av samme kvalitet som de i Norge, men det gikk fint å sove med solbriller på. Jeg hadde tatt med meg mye nistemat, ostesmørbrød, kirsebær, kjeks, gatorade og vann. De andre hadde glemt å ta med seg frokost så jeg ble matmor på turen. Jeg var klar til å se byen hvor faren min hadde studert under Franco. Det kriblet i magen da jeg merket landskapet forandret seg til åkre, vidder av åkere nesten uten bygninger.  Alt var gult, men man kunne av og til se et enslig oliventre.

Vi visste ikke hvilke busstasjon vi kom til å ende opp ved. Heldigvis hadde Jenna med seg en reisebok om Spania, og vi fant ut at det var veldig mange i Madrid. Vi måtte spørre flere om hvordan vi kunne komme oss til sentrum. Den ene foreslo en 45 minutters busstur, men metro viste seg å være raskere. Madrid var ikke slik jeg forestilte meg, det var koselig, gammelt, og spennende. Været var også mye bedre, jeg kunne faktisk gå rundt uten å svette slik som jeg gjorde i Valencia på grunn av fuktigheten. Vi satte oss ned på en kafé ved Puerta del Sol for å orientere oss litt. Hele tiden tenkte jeg at – her har faren min bodd. De siste årene har vært en reise i hans fotspor, jeg visste ingenting om ham, men nå kunne jeg se noe han hadde sett. Jeg prøvde å forestille meg å bo der under Franco, å oppleve rasisme på grunn av hans latinske utseende. Det var mer mangfold i Madrid, mennesker fra alle nasjoner og som hadde flere kles-stiler. Jeg så for eksempel min første spanske goth med nesten to meter langt hår.

Hostellet vi overnattet i lå veldig sentralt, men vi hadde litt problemer med å finne frem. På veien så vi en bokforhandler, som var ganske så spesiell. Den var laget av bokhyller montert til en mur med vinduslemmer som man kunne låse.  Ingen av oss hadde sett noe slikt før. Men den økte vår følelse av byens koselighet.

Samme dag som vi ankom Madrid dro vi for å se slottet. Det var mye større enn det i Norge og hadde en egen kirke. Vi kjøpte billetter til å se en del av slottet, det var spekket med gull, fløyel, krystall-lysekroner, statuer. Alt var overdådig. Da det var tid for siesta dro vi til et sted for å spise, alt var bittelite og dyrt. Etter et litt mislykket måltid spanderte jeg is på oss, som vi brakte med oss på veien til El Prado. Køen for å komme inn gratis var helt enorm, men den beveget seg fort. I luken fant vi ut at vi som studenter kunne komme inn gratis når som helst. Inne i El Prado leide vi lydguider og begynte vår ferd gjennom en labyrint av bilder. Det var så mye å se, og hodet mitt begynte å bli fult allerede etter å ha vært gjennom noen av salene. Vi ville se alt, og merket ikke hvor fort tiden gikk, og vi hadde bare en og en halv time til det skulle stenge. Det siste kvarteret ble nesten hektisk, for vi ville se de mest berømte bildene. Jeg fikk sett bildet av Goya ”Saturn som spiser sin sønn”. Det bildet har skremt meg siden jeg var liten og så det i et blad. Men vi bestemte oss for å komme tilbake neste dag for det var fortsett mye å se. Det var heldigvis ikke som Louvre som er helt gedigent stort. Dagen etter så vi et marked og  et annet kunstmuseum, La Reina Sofía. Der fikk jeg sett Guernica, bildet av Picasso som fremstilte bombingen av byen, byen hvor familien min kommer fra. Bildet var som et spørsmål ”hvor kommer jeg fra?”. Det første var ”Hvem er faren min?” Jeg har begynt å danne meg et bilde av ham, men av fortiden… Hvordan mine baskiske forfedre havnet i Peru vet jeg ikke. Jeg ville vite hvor de dro fra, hvilke havn, hva slags båt, hva slags farer de må ha møtt ved å krysse Atlanterhavet. Og hvorfor hadde familien min et våpenskjold?

Det var så mye jeg ikke visste om fra faren min sin side av familien. Jeg visste heller ikke så mye om de danske genene mine; tippoldefaren min var visst dansk. Mens jeg skypet med moren min fant jeg det som mest sannsynlig var en forfader, han var en vagabond som drømte om å bli kunstner, og han var flink. Det sto noe om han i et dansk leksikon på nettet. Det var mormor sin side av familien som var kunstnerisk, og kanskje kom det fra ham…

Kjære Mamma

Kjære Mamma, jeg gjemmer meg fortsatt, jeg føler fortsatt at jeg ikke hører til.

Jeg er lei av å være her. Sol og varme betyr ikke alltid lykke.

Lykke er å være med de man er glad i.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg må vekk hele tiden. Er det fordi jeg er redd for at dere skal såre meg igjen, eller jeg såre dere.

Hvorfor vil jeg ikke være lykkelig? Hvorfor straffer jeg meg selv; og hvorforkan jeg ikke bare si til meg selv at det er OK å være meg?

Du trenger ikke å snakke spansk flytende eller alltid være med når andre går ut.  Du trenger ikke å skamme deg over ditt opphav.

Men jeg vil så gjerne at folk skal forstå meg, akseptere meg som jeg er.

Hvorfor Silje, klarer du ikke å akseptere deg selv?

Jeg fatter ikke hvorfor jeg skal ha sånt hastverk med å leve, som om jeg kan dø neste time som kommer.

Livet er så mye mer enn hast.

Ro, jeg må finne roen.

 

Det regner. Men det går snart over.

Det er grått og lummert.

Og det regner ute.

Mørket skremmer meg.

Det finnes ingen sol, den er gjemt bak skyene.

Hvorfor kan den ikke bare titte fram? Lyse opp hverdagen litt, og gi meg en grunn til å gå ut og kanskje treffe folk.

Jeg klarer det ikke, folkemasser truer meg. Og venner, har jeg venner?

De elsker å høre på angsten min, historien bak den, men hører de meg? Jeg tror ikke det. De forstår ikke hvordan det er å leve med en uværssky. Et evig hinder. Et evig hekkeløp, alltid en ny hekk man må over. Jeg drømmer fortsatt om å fjerne hindringene fra veien og jage dem bort, stå opp for meg selv og si hva jeg mener.

For ikke så lenge siden kontaktet jeg psykologen min som jeg kaller ham, folk vet ikke hva en klinisk pedagog er for noe. Han oppfordret meg faktisk til å snakke med ham som om han kanskje bryr seg. Han sa dette på telefonen da jeg ringte – ”Hei Maria, hvordan går det med deg?” Jeg nølte litt før jeg klarte å svare. Her var det en som spurte meg om hvordan jeg hadde det, og jeg slet med å komme på noe. Jeg fortalte ham det som hadde hendt, det overfladiske, jeg klarer ikke å si hvordan jeg har det. Det tar tid å tenke gjennom hva som skjer inni meg. Det er som et puslespill, jeg må få alle brikkene til å passe for å få en helhet, en oversikt. Han sa han hadde byttet kontor. Det ligger i andre etasje, før var det i fjerde. Han hadde mye større kontor før, det var plass der, plass til å knuse et leirfat i veggen uten at de andre som jobber der kan høre det. På bordet mellom de to stolene har det vært, så lenge jeg har gått der, et håndlaget leirfat. På det ligger det kitt i forskjellige farger som man kan lage figurer av hvis man føler for det. Jeg har laget mange ting, en presang, en blomst. Det er det jeg kommer på. Figurene forandret seg alltid, det var alltid en som kom før meg og en som kom etter meg. De forandret det jeg hadde laget eller lot det være. Jeg blir klaustrofobisk hvis det er for liten plass. Han bør ha rom for meg, og kanskje noen bilder på veggen. Uff, jeg ser kontoret hans for meg som mørkt med persiennen trukket ned foran vinduet. Det forrige kontoret var så lyst. På veggene hang det bilder og bokhyllene var fulle av bøker. Det er rart for meg å besøke ham nå som jeg ikke går der lenger. Alt forandrer seg. Jeg vil at ting skal forandre seg, men jeg er også redd. Alle rundt meg er redde, men later som de ikke er det. Man er svak hvis man viser følelser. Det gjelder å late som, fasaden er det som teller. Jeg vil rive den ned. Jeg nekter å skamme meg lenger. Hvorfor skal jeg skamme meg for noe som ikke er min feil? Av og til virker det lettere å rømme, kanskje rømme til Marokko eller kanskje Sør-Afrika. Jeg drømmer om et sted hvor ingen kan dømme deg fordi de ikke kjenner deg. Men jeg vil ikke rømme fra problemene lenger, det funker ikke. De følger etter deg. Du glemmer dem kanskje en stund, men så slår følelsene kraftig tilbake.

Han hentet meg på venterommet og vi gikk ned en mørk gang slik jeg så for meg. Men rommet var lysere enn jeg hadde trodd. Det var koselig. Han hadde hengt opp bildene på veggene og leirfatet lå på bordet som alltid. Kittfigurene mine lå der ennå tre år etter at jeg gikk der, en presang og ansiktet til en kattepus. Noe forandres og noe blir værende. Det var ikke så skummelt å treffe ham igjen. Timen var min, og jeg trengte ikke å snakke om ting som hadde hendt, men om hva som skjer med meg nå. Samtalen var fin, vi drakk te og spiste sjokolade. Han sa ”Ting er annerledes nå, vi kan si du er på besøk istedenfor at dette er en time” Ja, ting er annerledes og de vil fortsatt forandre seg. Jeg er glad jeg har noen som lytter og gir meg en trøstende klem, at noen bryr seg. Moren min er heldigvis varm og god, hun er solen som fjerner skyene. Det å få en trøstende klem av henne er det som gjør livet verdt å kjempe for.

Det føles godt når noen bryr seg om deg.