For å være ærlig liker jeg ikke stempelet eller merkelappen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse borderline-typen. Det er to negative ord i den beskrivelsen: ”ustabil” og ”forstyrret”. ”Forstyrret” for meg høres sykt ut, jeg er ikke syk for det spurte jeg nemlig terapeutene mine om. Altså, jeg er ikke syk, men går i terapi, da kommer neste spørsmål- hvorfor? Vel, jeg klarer ikke å regulere mitt eget følelsesliv. For meg bygges det for eksempel opp på grunn av flere hendelser i løpet av uken, tilslutt når det toppen og kommer ut i form av gråt, maktesløshet, tanker som tapper meg for viljen til å leve, følelsen av at dette orker jeg ikke mer- jeg orker ikke flere følelser. Da jeg var i tenårene var det mye verre enn nå, jeg kuttet meg, tok piller sammen med alkohol, hele tiden hadde jeg tanker om den ideelle måten å dø på. Men jeg ville ikke dø, jeg bare orket ikke å leve, og hva er da alternativet? Folk generelt tror at jeg bare tåler alt, nettopp fordi jeg har blitt nødt til å tåle alt. Smerten inni meg kan ingen se, jeg sluttet å kutte meg og arrene mine vokste fint, nå kan nesten ingen se tegn på at jeg noen gang led. Savner jeg oppmerksomheten? Litt, men jeg hater oppmerksomhetssyke folk og personlig fikk jeg dårlig samvittighet for at ”jeg” og min ”forstyrrelse” tok så mye plass fra de rundt meg. Jeg ville skåne dem fra meg og utviklet en ny ”taktikk” som gjør at alle mine ”utbrudd” kommer når jeg er alene, når ingen kan se meg, dømme meg, dokumentere at jeg er ”forstyrret” fordi jeg vil være normal. Jeg har blitt så overraskende flink til å være normal at folk aldri tenker at jeg sliter med noe – det har vært det jeg har foretrukket. Men nå etter såpass mange år med terapi orker jeg ikke å leve i skjul lenger, å maskere hvem jeg er på grunn av skam for den jeg er kommer ikke til å fungere i lengden. Det har vært hendelser som har gjort meg redd meg selv igjen, redd for hva jeg kan gjøre, men jeg skal ikke, jeg vil egentlig ikke, jeg vil lære å kontrollere meg og jeg er på vei. Er det en ting jeg vil unngå så er det å være en byrde for familien min, jeg er lei av dette sporet jeg ikke klarer å komme ut av. Jeg er oppriktig lei meg for det jeg har gått gjennom som jeg aldri fikk lov til å være lei meg for. ”Tenk hvis” er ord som har brent seg fast i netthinnen. Jeg er så vanvittig lei av å sammenligne meg med andre, hvorfor skal egentlig dere være bedre enn meg? Jeg romantiserer nesten alle jeg treffer, alle er bedre eller har det bedre enn meg. Uheldigvis har jeg truffet mange menn som også har trykket meg langt ned, kalt meg umulig, komplisert og sagt til meg at folk som sliter psykisk er skumle. Hvis jeg skal få si en ting så er jeg ikke skummel, jeg har aldri gått inn for å såre noen eller skade noen. Den jeg skader er meg selv. Alle sliter med noe, alle har forskjellige personligheter og trekk som ikke nødvendigvis er så veldig nyttige. Alt jeg ønsker er å bli forstått og at en dag vil jeg klare å si til meg selv ” Det er ok å være deg, og ikke som alle andre”.